Alice’s adventures in Wonderland


Boken «Alice’s adventures in Wonderland» ble en verdenskjent barnebok da den kom ut i 1865, skrevet av Lewis Carrol. Det som gjør filmen «Alice in Wonderland» filmhistorisk er at man laget en film av boken, en såkalt adaptasjon. Det er gjort flere versjoner som fremstiller ulike sider ved filmen. Jeg skal ta for meg to av filmene. Sjangeren er fiksjon, altså er dette fantasi noe som ikke er vanskelig å se da filmen er urealistisk. På en annen måte er dette en drøm og der kan alt skje. Like vel er dette helt klart fiksjon.

Filmanalyse: Alice in Wonderland 1972

Fortellerelementer

Filmen «Alice’s adventures in Wonderland» er regissert av Lewis Carrol, som noen år tidligere hadde regissert den same fortellingen. Jeg har valgt å analysere 1972 filmen. I 1972 versjonen er det farger, noe det ikke var i den første. Det er også mye bruk av sang i monologer, dette kan ha noe å gjøre med «musikalenes gjenfødelse» på 1970-tallet. Ellers er det mange kjente fjes i denne versjonen, noe jeg kommer tilbake til.
Opptakssted er kombinert studio og on location. Grunnen til dette er at filmen delvis utspiller seg i en fantasiverden, i tillegg til inne i hus i denne fantasiverdenen. Det har derfor vært et behov for å skille fantasiverdenen fra vår verden ved å bygge opp deler av denne fantasiverdenen inne i et studio for at man som publikum skal kunne forstå at dette er en verden som ikke er lik vår. Like vel vil det være naturlig å ta opp deler av filmen on location da deler av filmen foregår i vår verden. En del av senene fra fantasiverdenen er også spilt inn on location fordi den ikke må være helt ukjent for publikum. Da kan man risikere at publikum syns at historien blir for urealistisk. Det skal nevnes at boken om Alice kom først ut i 1865, og da ville det være enda mer uvirkelig og kanskje litt overveldende for noen lesere som fortsatt foretrakk den førmoderne sjangeren. Under moderniteten var det vanlig å skrive romaner om fantasi-steder, der man ofte kunne finne samfunnskritikk mellom linjene. I denne filmen vil det være naturlig å tenke at kritikken rettes mot blodtørstige og egenrådige monarker, som fortsatt fantes ute i Europa. Det blir altså en parodi på vår verden. Sjangeren var som man kan se ganske ny for mange og det ville derfor være smart å legge historien til steder man kunne se likhetstrekk med vår egen verden.
Skuespillerne er ganske kjente slik som Michael Crawford, Fiona Fullerton og Dudley Moore. Hvis man fokuserer på kostymene ganske enkle, i utformingen. Skuespillerne som spiller dyrene har kaninører og snute, i tillegg til hvit maling i ansiktet. Ellers er karakterenes kostymer like det dyret eller personen de skal forestille. Man ser alt fra store hele kostymer slik som for eksempel fuglene, og enkle kostymer slik som Alice sitt. Slik som kortsoldatene til hjerterdronningen er forholdvis enkle hvis man sammenligner med 2010-versjonen av Alice i eventyrland. Det er svært få overdrivelser, med visse unntak som hertuginnen. Ser man på kostymene med dagens muligheter er de ikke spesielt imponerende, men jeg mener like vel at de uttrykker på en klar måte hva de forskjellige karakterene forestiller. Og i kombinasjon med skuespillerne, hvor mange av de var kjente, får karakterene det de trenger for å overbevise publikum. Sminke er også noe som skaper karakterene, det er ikke så mye bruk av sterk eller overdreven sminke, heller hva man vil kalle dagligdags sminke. Like vel ser vi unntak på dette slik som for eksempel knektene som har markerte kinn, slik de velkjente knektene i kortstokken har. Dessuten ser vi at de som spiller dyr av forskjellige slag har sminke som fullfører utseende, like vel er det ikke vanskelig å se at det er mennesker som spiller dyrene Alice møter på.
Selve lyssettingen i denne filmen er ganske klassisk i og med at lyset fokuserer på hovedpersonen, eller den som snakker. Vi finner også lyseffekter i for eksempel scenen der Alice er i retten, og de høye vinduene slipper inn lys slik at man får en alvorlig stemning, like vel ser man at lyset tydelig er i midten av rettsalen der de som har replikker oppholder seg. Ellers ser man at de har laget et kunstig-naturlig lys de stedene der man har spilt inn i studioet. Lyssettingen er altså til for å gjøre det lettere for publikum å fokusere på viktige personer, gjenstander osv. Lysretningen er varierende da det må passe til plassering av person eller gjenstand. Hovedlyset er på sin side alltid ettpunkts.
Nå over til kinematografien, hvor vi først kan se på bildeutsnittet. Bildeutsnittet varierer naturligvis i filmen. For å gi publikum oversikt er det brukt mye ultratotal og total, mens det er mye bruk av ultranær og nær for å uttrykke følelser og understreke personligheter de forskjellige karakterene har. Noe som gir en god effekt, når de bruker lite sminke. Filmen er i orgialformat, altså 2.35:1, den er altså bredere enn en widescreen (16:9). Dette er et format som kun ble brukt etter 1970 på kinofilmer. Fargene i filmen er normale og det er derfor ikke under eller overeksponering. Vinklene som blir brukt i filmen er varierende. Ofte ser man normalperspektiv, men for å understreke størrelsesforskjeller brukes både fugle- og froskeperspektiv. Dette er noen av de viktigste virkemidlene i denne filmen fordi krympingen og voksingen er noe som ofte blir tatt opp og som er en av de vektlagte delene i filmen. Kameraet er stillestående, og kameraet blir derfor panorerende og ved tilting. Bildekvaliteten er ikke hva vi er vant med i dag, men med tanke på at den ble spilt inn på starten av 70-tallet er den nok ganske god.
Så over til lyden. Lyden man hører i første del av filmen, altså når Alice oppholder seg i vår verden hører vi reallyd, med elven som flyter, fuglekvitter osv. Det er også flere dialoger gjennom hele filmen. Disse er mest sannsynlig kun tatt opp under selve innspillingen, og er ikke lagt til under redigeringen. I filmen finner man mange sanger, som jeg vil anslå er pilt inn på stedet. Men jeg er litt i tvil da kvaliteten på lyden er veldig bra. Musikk og effektlydene skaper de riktige stemningene. Stillet finnes det ikke noe av, hvis det gjorde det tror jeg ikke det var med overlegg. Diegetisk lyd derimot ser man tydelig bruk av. For eksempel når det blir uvær og fuglen kommer og tar tvilling-guttene. Dette skaper en skummel og truende stemning som passer til hendelsen slik diegetisk lyd skal. Den skaper også mer intensitet i situasjonen.
På bilderedigeringen ser man at det er brukt mest rene klipp for å få en sammenhengende handling. Når det kommer til selve klipperytmen som også er en viktig effekt er den for det meste normal, altså verken treger eller raskere enn hva den burde. Det er ikke stressende å se en slik klipperytme, men den er heller ikke kjedelig. I kritiske og stressende situasjoner øker klipperytmen og gir en veldig effektiv effekt som på en måte stresser opp publikum, noe som igjen fører til at publikumet blir mer dratt inn i filmen. Sekvensene er noe varierende, men man får ikke inntrykk av at de er spesielt lange. Jeg vil tro at det derfor er en ganske standard lengde på dem. Bruken av ut- og inntoning ser man i denne filmen ved at den smilende katten stadig forsvinner og dukker opp. Av og til med kun hodet eller smilet synlig. Dette er noe av det som gir denne fantasiverdenen noe magisk over seg. Katter i vår verden har ikke de samme egenskapene. Vi ser også litt bruk av jump-cut for å uttrykke at tiden har beveget seg.
Altså har filmen mange fortellerelementer som understreker replikker og sanger. Da det er lite bruk av sminke blir bildeutsnitt som nær og utltranær viktig for å få frem følelser og stemning. Effektene er ikke i nærheten av hva vi har i dag og det er for eksempel ofte bruk av malte bakgrunner for å skape dybde i scenene som er spilt inn i studio. Filmen har altså fått med seg det som trengs for å lage en film som ikke blir kjedelig og som har riktig bruk av effekter, lyd, lys og kostymer for å få frem budskapet i filmen.

Alice in Wonderland 2010

I likhet med Alice in Wonderland fra 1972 er denne også delvis innspilt i studio og delvis spilt inn on location. Dette gjør de fordi det er en lengre sekvens som skal spilles inn i vår verden, og det vil derfor være overflødig å spille inn dette i et studio. Sekvensen utspiller seg også på et forholdsvis stort område slik at det ville bare væreupraktisk å bygge opp en verden som er helt lik den utenfor døren til studioet. Som man ser er det mye bruk av greenscreen, noe som man tar opp inne i studioet for det meste. KLIPP FRA GREENSCREEN-INNSPILLING. Som man ser i filmen ble svært mye av filmen spilt inn ved hjelp av greenscreen. Dette gir en veldig troverdig effekt for publikum, da teknologien har utviklet seg svært mye når det kommer til filmeffekter. Det kreves også dyktige skuespillere når man jobber med greenscreen, rett og slett fordi man må innbille seg svært mye, som legges på etterpå. Fantasiverdenen som blir framstilt i studioet virker svært ekte med tanke på kvaliteten på animasjonen. Det blir altså lett for publikum å trekkes inn i historien. Det er høye krav til animatørene i dag fordi vi har blitt godt vant med naturtro tegnede karakterer osv., dette betyr at det ligger mye jobb i hver tegnet sekvens, eller hver sekvens som inneholder noe som er animert. Det bør også nevnes til tross for mulighetene har man ikke gjort veldig store forskjeller fra fantasiverden til vår verden, fordi det bør være noe gjenkjennelig for publikum om de skal kunne relatere til det som vises på skjermen. Skal man sammenligne med filmen fra 1972 er det mye mer urimelige ting i miljøet enn i 1972-versjonen.
I denne versjonen finner vi også flere kjente skuespillere som Jonny Depp, Helena Boham Carter og Mia Wasikowska, noe som gjør at filmen nesten er sikret en god skuespiller kvalitet da dette er rutinerte og velkjente skuespillere. Regissøren er Tim Burton, som også trekker opp populariteten til filmen siden han er en meget kjent regissør med mange vellykkede filmer. I denne versjonen har de tatt sminke og kostymer til et nytt nivå. Alt er overdrevet for å få frem klare personligheter og hva disse personlighetene føler. Vi ser for eksempel at fargebruken er brukt i sterkere grad enn i 72-versjonen. Kostymene er også mye mer overdrevne i farger og form. Sminken er også ekstrem hos de viktigste personene i filmen, med unntak av Alice. Barokkinspirerte hvite ansikter og kontrastfylt sminke finner man hos «The mad hatter», hjerterdronningen og den hvitedronningen. Andre personligheter som tvillingene og hjerterdronningens knekt er heller nøytral, men med små detaljer som gir en stemningsfølelse for publikum om denne personen er ond eller ikke. Svært mange av personlighetene som ble spilt av mennesker i 1972-versjonen, har i 2010 versjonen blitt byttet ut av animerte figurer for eksempel kortsoldatene og øvrige dyr.
Lyssettingen i filmen er i stor grad lagt til under redigeringen for å skape en illusjon av naturlig lys. Da en kun en liten del av filmen er spilt inn on location finner vi også lite naturlig lys, like vel vil jeg anså at det er lagt til ekstralys på de viktige skuespillerne. På greenscreen opptakene (som er en stor del av filmen) har de brukt lys og flere reflektorer for å unngå skygger. På denne måten vil sluttresultatet bli mye bedre. Det blir lagt mye vekt på hvordan lyset er i forhold til skuespillerne fordi man har mulighet til å redigere været etter hvilket lys og stemning man vil ha. Da er det først og fremst viktig at skuespillerne får nok lys på seg, slik at man kan redigere det bra til slutt. Lyset er også brukt til å skape en bestemt stemning: i hjerterdronningens slott er lyset ofte dårlig og dette gir en effekt som får publikum til å føle seg noe utilpass og ikke så veldig behagelig i hjerterdronningens nærvær. I den hvite dronningens slott derimot er lyset skarpt og man få følelsen av fornuftighet og gir publikum en positiv holdning.
Bildeutsnittet er varierende og man ser at scener som kan bli kaotiske først begynner med ultratotal for så å zoome seg innover. Eksempler på dette ser vi under det store slaget da man får et oversiktsbilde over at de to partene løper mot hverandre, for deretter å se nøyere på hvordan og mot hvem de forskjellige personlighetene sloss. Effekten av å bruke et ultranært bildeutsnitt er at man lettere kan se følelse og replikker som blir vektlagt. Et eksempel på dette er bruken av utltranær når Alice ser «the mad hatter» for første gang. Uttrykket hans viser optimisme, samtidig som man skjønner at han er på Alices side og er glad for å se henne. Dette er svært viktig for å få frem både at denne mannen ikke er en motstander og at det er noe spesielt ved han fordi sløyfen hans får farge og beveger seg oppover. Filmens format er variabel da man for eksempel kan kjøpe den på nettet og formatet tilpasser seg programmet den blir åpnet i. Fargene i filmen er ganske sterke på kostymene til viktige karakterer og på miljøet på dagstid. Når kvelden kommer blir kontrastene mindre slik det er i vår verden også. Det er altså lite under- og overeksponering som effekter. Kameravinkelen endrer seg flere ganger i løpet av filmen for å oppnå klassiske effekter. For eksempel når Alice vokser og kryper der man bruker div forskjellige kameravinkler for å gjøre hennestørre eller mindre i forhold til andre karakterer eller gjenstander. For eksempel er kameraet i froskeperspektiv når Alice sitter ved siden av hjerterdronningen i palasset hennes, etter at hun har vokst kraftig. Hun virker da mye større en hjerterdronningen. Et annet eksempel som utspiller seg i hjerteslottet er da dronningen skal finne ut av hvem som her spist terten hennes. Da ligger kameraet i froskeperspektiv og hun virker velig truende. I samme situasjon bytter kameraet vinket til fugleperspektiv som understreker hvor mye mindre verdt frosketjenerne er i forhold til dronningen. Kameraet er for det meste stillestående, men vi finner også kjøring og noe håndholdt kamera. Bildekvaliteten på sin side er meget god, dagens teknologi gjør at bildekvaliteten på kameraet er meget god.
Lyden i filmen er tatt opp under opptaket og siden det ikke er noen sanger, er det heller ikke noe pålagt sang, slik man ofte gjør det i dag hvis det er sang med i filmen. Reallyden finner vi i de delene av filmen som er spilt inn ute under åpen himmel. Ellers er det lagt til lydeffekter for å forsterke for eksempel bevegelser, slik som gange og vendinger. Vi finner også stemningsskapende musikk ganske så ofte. Lyden som dyrene lager er delvis replikker som er spilt inn i studio og lyder som er laget, dette er lagt på under redigeringen.
Ser vi litt nærmere på bilderedigeringen er jeg ganske sikker på at et er mest rene klipp, noe som gjør at det virker som om filmen «flyter» bedre. Sekvensene har varierende lengde, men de er verken spesielt lange eller spesielt korte, rett og slett fordi det skal være lettere å gjøre redigeringen usynlig. Klipperytmen som er brukt er standard. Den øker i takt med spenningen og kaoset. Eksempler på dette ser man for eksempel under slaget der vi finner en forholdsvis rask klipperytme, men man ser en treg klipperytme under scener som er roligere. For eksempel i mange av scenene som utspiller seg i det hvite slottet. På denne måten kan man kontrollere publikums følelser og stresse de opp ved å bruke rask klipperytme om det er nødvendig.
Bruken av ut- og inntoning ser man i denne versjonen ved at den smilende katten stadig forsvinner og dukker opp. Av og til med kun hodet eller smilet synlig, eller at gjenstander slik som månen blir til et smil. Dette er noe av det som gir denne fantasiverdenen noe magisk over seg. Vi ser også litt bruk av jump-cut for å uttrykke at tiden har beveget seg.
Som vi kan se er det da mye bruk av fortellerelementene og at de gir gode effekter i filmen. Kostymer og sminke er gjort mye ut av, noe som gjør filmen spennende. Filmens redigering i form av klipping og pålagte effekter er også brukt på en god måte som formidler historien til publikum uten at det blir kjedelig.

Analyse med aktantmodellen (Begge filmene)

Hvis man ser på denne filmen med utgangspunkt i aktantmodellen, som er en analysemodell som ofte brukes på eventyr. Den er laget for å vise at det i hovedsak finnes seks aktanter(deltakere) i et eventyr, og siden Alice in Wonderland er en fiksjonstekst passer dette bra.
Subjektet, altså den personen filmen handler om er Alice. Hun er helten og hovedrolleinnehaveren som ønsker å fullføre oppdraget og vinne objektet. Det er også hun som er mottakeren av objektet. Ikke overraskende er hjerterdronningen motstanderen som prøver å stoppe Alice. Ser man på hva Alices oppdrag er i 72-versjonen er det å komme seg hjem. Oppdraget er i 2010 versjonen å redde Wonderland fra hjerterdronningen og oppfylle profetien. Det å komme seg hjem er i hovedsak hennes eget ønske og dermed blir hun giveren, men i tillegg til dette får hun oppdraget om å oppfylleprofetien av den hvite kaninen og alle de andre som bor i Wonderland og som er tilhengere av den hvite dronningen. Objektet, altså det hun får når hun har fullført oppdraget er nøkkelen til å komme seg hjem, enten det er blod fra dyret hun bekjemper eller at hun våkner opp av søvnen etter å ha blitt angrepet av kort. Altså ser vi at det er noen forskjeller i de to forskjellige fremstillingene av boka. Da blir også noen av rollene i aktantmodellen annerledes når disse rollene endres.







Skrevet av Marit